Versekunst: Versemål

Versekunst:
Versemål
Av Per Einar Jensen

	Heptameter	Heksameter	Pentameter	Tetrameter	Trimeter
	Dimeter	Distikon	Aleksandriner	Blankvers	Knittelvers

Med versemål (også kalt versemønster) menes den skjematiske fordelingen av verseføtter i ei verselinje. Versemålet blir navngitt etter hvor mange verseføtter linja består av, samt etter hvilke verseføtter som i så fall er brukt. F.eks. snakker vi om et jambisk versemål dersom linja består av jamber, og er det f.eks. fem jamber i denne linja, er versemålet følgelig et jambisk pentameter.

Både antall og type verseføtter finner vi ut gjennom å skandere den aktuelle teksten. Dette vil si at man finner tekstens rytmiske (metriske) mønster ved å markere hver enkelt stavelse. De stavelsene man legger trykket på markeres da med en rett strek mens de trykklette stavelsene markeres med en liggende bue. (I det følgende blir for enkelhets skyld de forskjellige "taktdelene" adskilt av en loddrett strek).

Skandering:

I dette eksemplet ser vi at linja begynner med en trykktung stavelse som deretter blir etterfulgt av to trykklette. Disse tre stavelsene utgjør første "takt" av linjas rytme, og det er slike "taktslag" som i lyrikken kalles verseføtter. En slik tung-lett-lett versefot er for øvrig en daktylos, og vi ser at linja består av til sammen tre slike, pluss en troké (tung-lett stavelse) på slutten av linja.

Siden det finnes flere typer verseføtter (og kombinasjonsmuligheter for disse) finnes det naturlig nok også flere typer versemål, og under følger en kort presentasjon av de vanligste versemålene med eksempler.

Heptameter
Med heptameter menes et versemål som består av syv verseføtter, og i ei såpass lang linje er det mest vanlig å bruke jamber og trokéer. Eksemplet under er et jambisk heptameter, som består av syv jamber pluss en ekstra, trykklett stavelse på slutten av linja. Å føye til en trykklett stavelse på linjeslutten er svært vanlig i jambiske verselinjer, dog uten at denne ekstra stavelsen har status som noen versefot i seg selv (en versefot må ha minst én trykktung stavelse). Så selv om denne linja strengt tatt er delt inn i hele åtte "perioder", har den altså bare syv verseføtter.

Jambisk heptameter:

Heksameter
Et heksameter er et versemål bestående av seks verseføtter. Verseformen aleksandriner er i så måte et eksempel på et jambisk heksameter, men det mest kjente er nok det klassiske, greske heksameteret, som består av fem daktyler pluss en avsluttende troké eller spondé. Dette er det eldste versemålet vi kjenner til fra litteraturen, og bl.a. kan det nevnes at Homér skrev "Iliaden" og "Odysséen" på nettopp denne formen. I daktyliske heksametre er det vanlig å bruke såkalt cesur, dvs. at en trykklett stavelse i en versefot utelates, slik at det istedet blir et lite opphold (en ørliten pause eller "takthvile") på det aktuelle stedet. I dette eksemplet er det en cesur i fjerde fot, som nå har blitt kortet ned til en troké - eller en "ufullstendig daktyl", for å si det sånn:

Daktylisk heksameter:

Pentameter
Et pentameter består av fem verseføtter, og selv om trokéer er mye brukt, er det utvilsomt jamber som er den aller vanligste versefoten i pentametre. Flere av de mer kjente diktformene går da også på jambisk pentameter, som f.eks. ottava rima, villanelle og blankvers, for ikke å snakke om den mest berømte av dem alle, sonetten. Det finnes for øvrig også eksempler på daktyliske pentametre, men disse forekommer først og fremst bare som andre linje i distikon.

Jambisk pentameter:

Tetrameter
Et tetrameter vil si et versemål bestående av fire verseføtter, og i dette versemålet er jamber og trokéer de mest brukte verseføttene. Og selv om det er vanlig med hele strofer bestående utelukkende av tetrametre, er nok den aller mest utbredte bruken å kombinere dette versemålet med trimetre i såkalte balladevers (dvs. firelinjers strofer der bare andre og fjerde linje rimer). I slike tilfelle er første og tredje linje tetrametre, mens de rimende andre- og fjerdelinjene er trimetre (altså en versefot kortere). Her følger for øvrig et eksempel på et tetrameter bestående av anapester:

Anapestisk tetrameter:

Trimeter
Et "regulært" trimeter er et versemål bestående av tre verseføtter, men man bruker også benenvnelsen trimeter om seksfotede jambiske linjer, der to og to jamber er parvis knyttet sammen til én taktdel (og skanderes som én versefot). Ei slik linje blir da i prinsippet bestående av tre verseføtter ("dobbeltjamber"), og ikke seks enkle. Og selv om man naturligvis kan lage trimetre med tre enkeltstående jamber, er det gjerne slike linjer med tre "dobbeltjamber" man viser til når man snakker om et typisk "jambisk trimeter". Dette er for øvrig det versemålet antikkens greske drama ble skrevet på, og her er det ikke vanlig med rim. Under romantikken søkte imidlertid franske diktere å "myke opp" aleksandrineren ved å tredele linjene dens på samme måte, og i slike trimetre rimer gjerne linjene parvis. Når det gjelder "regulære" trimetre med tre enkeltstående verseføtter, er det på sin side - som nevnt under forrige avsnitt - svært vanlig å kombinere disse med tetrametre i såkalte balladevers, men det er nå likevel ikke uvanlig med rene trimeterdikt heller. Her vises både et eksempel på et "regulært" daktylisk trimeter og et tredelt "jambisk trimeter":

Daktylisk trimeter:

"Jambisk trimeter":

Dimeter
Et dimeter består av to verseføtter, og såpass korte linjer innbyr gjerne til vers av det mer "lette" og uhøytidelige slaget - og da særlig hvis man skriver på jamber eller trokéer. Disse to verseføttene, som jo kun består av to stavelser hver, gir en nokså "knapp" rytme i slike korte linjer, noe som i sin tur er velegnet til både "morovers" og barneregler. (Svært mange barneregler er faktisk trokéiske dimetre, som f.eks. "elle melle / deg fortelle", "akka bakka / bonka-rakka", "lille trille / satt på hylle" osv.). På den annen side gir daktyler og anapester litt mer rom for å gå utover reglepreget, selv i slike korte linjer, og her følger et eksempel på to dimeter-linjer, hvorav hver består av to anapester:

Anapestisk dimeter:

Distikon
Et distikon er en strofe bestående av to linjer, der de to linjene har forskjellig versemål. Det aller vanligste her er en kombinasjon av heksameter og pentameter, der den lengste linja (heksameteret) står først, og versemålet fortrinnsvis er daktylisk. Dette er først og fremst verseformen for elegien (elegi = klagesang), og i antikken ble den framført til akkompagnement av fløytespill.

Distikon:

Aleksandriner
Aleksandrineren består av seks jamber, og verselinja er adskilt på midten med en cesur (et lite "opphold") etter tredje versefot. Hver halvdel av linja kalles da en hemistiche eller et halvvers, og linjene rimer gjerne parvis med enderim. Aleksandrineren fikk dette navnet fordi det diktet som gjorde formen populær handlet om Aleksander den Store (en såkalt "Aleksander roman" fra ca. 1170). Dette versemålet, som i realiteten er et rent jambisk heksameter, er det mest anvendte i klassisk fransk diktning. Det fikk imidlertid ikke den samme utbredelsen andre steder, som f.eks. i England, der det jambiske pentameteret forble det foretrukne versemålet. Under romantikken (fra slutten av 1700-tallet til første halvdel av 1800-tallet) søkte franske diktere å "myke opp" formen gjennom å tredele linjene etter mønster av den greske dramaformen jambisk trimeter. Her følger imidlertid et eksempel på den opprinnelige aleksandrineren:

Aleksandriner:

Blankvers
Blankvers har linjer bestående utelukkende av fem jamber, altså i et jambisk pentameter. Her deles ikke teksten inn i strofer, og linjene har heller ikke rim. Omkring 1540 ble Surreys gjendiktning av Vergils klassiske epos Æneiden skrevet på blankvers i England, og etter dette vant det større og større popularitet. Dette ikke minst på grunn av den friheten fraværet av rim og faste strofeinndelinger ga, og dette var den formen bl.a. Shakespeare (og mange andre) skrev sine skuespill på:

Blankvers:

(Fra Shakespeares "Romeo og Julie")

Knittelvers
Knittelvers er er en gammel, germansk verseform, som i eldre tid særlig ble anvendt til historiske fortellinger, eller "rimkrøniker". Kjennetegn for knittelverset er at hver linje har fire trykktunge stavelser, samt at versemålet er blandet, dvs. at det er varierende verseføtter i ei og samme linje. Videre følges det ikke noe konsekvent rytmemønster, og det er heller ingen fast strofeinndeling i denne verseformen (såkalt "stikisk vers"). Linjene rimes vanligvis parvis, i såkalte "kupletter", der rimmønsteret er aabbcc osv.

Knittelvers: