Rimformer Versekunst:
Verseføtter
Av Per Einar Jensen
Versemål

Troké Jambe Daktylos Anapest Andre verseføtter


Versefot er en betegnelse på den minste rytmiske (metriske) enheten i et dikt, og kan sammenlignes med hver enkelt "takt" i et musikkstykke. Verseføttene brukes med andre ord til å definere hvilken rytme diktet har, og verseføttene som sådan er satt sammen av kombinasjoner av trykktunge og trykklette stavelser. (En trykktung stavelse er den stavelsen man legger trykket på når man uttaler et ord - som f.eks. store, fortvilet, paragraf osv.).

Det finnes forskjellige typer verseføtter, og de fire viktigste er troké, jambe, daktylos og anapest. Det som skiller de forskjellige verseføttene fra hverandre er antall og plassering av trykktunge (trykksterke) og trykklette (trykksvake) stavelser. Under følger en oversikt over de forskjellige verseføttene, og i de enkelte eksemplene blir de trykktunge stavelsene markert med blå skrift, mens de trykklette forblir umarkerte:


Troké
Troké vil si at en trykktung stavelse blir etterfulgt av en trykklett (tung-lett). Ei verselinje som består av trokéer får en temmelig "streng" rytme, ettersom trykket umiddelbart faller på den første stavelsen, og deretter går det "slag i slag" med vekslinger mellom enkeltvise lette og en tunge stavelser gjennom hele linja.

Kystfolks skjebne kunne være
nådeløst brutal og hard.
Trøsten ble det enkle, nære
"havet gir og havet tar!"

I dette eksemplet består alle linjene av fire trokéer, men i andre og fjerde linje er den siste, trykklette stavelsen tatt bort, slik at disse verselinjene ender trykktungt istedenfor trykklett. Slike avkortninger av den siste trokéen i ei linje er både vanlig og høyst tillatt, og de nevnte linjene får dermed en såkalt "katalektisk utgang".


Jambe
Jambe vil si at en trykklett stavelse blir etterfulgt av en trykktung (lett-tung). I likhet med trokéen gir dette en nokså "streng" rytme, med vekslinger mellom enkeltvise lette og tunge stavelser hele veien. Men siden jambiske linjer åpner med en trykklett stavelse (i motsetning til trokéens trykktunge åpning) får de allikevel en litt "mykere" og mer anvendelig rytme enn de mer "hamrende" trokéiske linjene. Og så er da også jamben den versefoten som er aller mest brukt av diktere opp gjennom tidene (de fleste dikt på bunden form har faktisk en jambisk rytme).

Jeg en gang tilbake, dette vekket
en iskald tvil jeg aldri før har kjent,
for ingenting var synlig - alt dekket
av røyk fra alle broer jeg har brent.

I dette eksemplet består hver verselinje av fem jamber, men første og tredje linje har i tillegg en ekstra, trykklett stavelse på slutten av linja (i linjas utgang). På samme måte som det er vanlig å ta bort den siste, trykklette stavelsen på slutten av trokéiske linjer, er det både vanlig og fullt tillatt å legge til en ekstra, trykklett stavelse på slutten av jambiske linjer.


Daktylos
Daktylos (eller bare daktyl) vil si at en trykktung stavelse blir etterfulgt av to trykklette (tung-lett-lett). Dette gir en mer melodiøs rytme enn det som er tilfelle med jamber og trokéer, som jo kun består av to stavelser hver. Disse to verseføttene gir derfor en noe "knappere" rytme, som i sin tur er mer lik vanlig tale, mens daktyler (og anapester) gir en mer malende og "sangpreget" rytme.

Skjelvende skjærer et skip gjennom sjøen,
gynger så djupt i et jammerfullt jag.
Vene "Vår Velferd", så hvit og så vakker:
Dømt til å før det demrer av dag.

Verselinjene i dette eksemplet består av tre daktyler, pluss en troké på slutten av første og tredje linje, og en avkortet troké på slutten av andre og fjerde linje. Å kombinere verseføtter i ei og samme verselinje på denne måten er forholdsvis vanlig, men det er fortrinnsvis kombinasjonen troké-daktyl og jambe-anapest som fungerer best med tanke på å få til en fin rytmeflyt.


Anapest
Anapest vil si at to trykklette stavelser blir etterfulgt av en trykktung (lett-lett-tung), og i likhet med daktylos gir anapest en svært så melodiøs rytme. Men mens daktyl-rytmen gjerne blir nokså "streng og høytidelig", blir gjerne anapest-rytmen noe mer "hoppende og dansende":

Paraplyen er gammel og slitt,
men den fører oss sammen på ny,
som den alltid har gjort når det regner for stritt
- for vi har bare én paraply.

Her består alle linjene av tre anapester, bortsett fra tredje linje, som består av fire. I slike anapest-linjer er det for øvrig ikke uvanlig å føye til en ekstra, trykklett stavelse på slutten av linja - på samme måte som i jambiske linjer. I nettopp dette eksemplet slutter imidlertid alle linjene med en trykktung stavelse.


Andre verseføtter
I tillegg til de fire nevnte verseføttene finnes det også flere andre. Disse er riktignok ikke så vanlige som de fire ovenstående, men her følger iallfall en oversikt:

Amfibrakk (lett-tung-lett)
Bakkier (lett-tung-tung)
Bakkier, variant (tung-tung-lett)
Korjambe (tung-lett-lett-tung)
Kretiker (tung-lett-tung)
Spondé (tung-tung)
1. peon (tung-lett-lett-lett)
2. peon (lett-tung-lett-lett)
3. peon (lett-lett-tung-lett)
4. peon (lett-lett-lett-tung)


Når det gjelder de fire viktigste verseføttene finnes det forøvrig følgende huskeregler: Ordet troké (som har trykk på andre stavelse) er en jambe, mens ordet jambe (med trykk på første stavelse) er en troké. Ordet daktylos (som består av tre stavelser med trykk på den første stavelsen) er nettopp en daktylos, og ordet anapest (som består av tre stavelser med trykk på den siste stavelsen) er en anapest.

Ordet tro er en jambe
Ordet jambe er en troké
Ordet daktylos er en daktylos
Ordet anapest er en anapest


Tilbake til
Hovedsiden

Oppdatert 12.03.2010
Copyright © Per Einar Jensen.