| Versemål |
Versekunst: Rimformer Av Per Einar Jensen | Verseføtter |
| Enderim | Bokstavrim | Halvrim | Papirrim | Vanerim | ||
| Indre rim | Innrim | Midtrim | Kjederim | Kløvde rim |
|
Rimmønstre Før man går løs på de forskjellige rimformene kan det være greit å bare ha nevnt litt om rimmønstre. Et rimmønster (eller rimskjema) er måten man beskriver hvordan enderimene forekommer i en strofe. Dette gjøres ved at man plasserer en bokstav etter hver verselinje, og alle linjene som rimer på hverandre skal da ha den samme bokstaven bak seg: 
Dersom man plasserer disse markeringsbokstavene etter hverandre, ser man at rimmønsteret i denne strofen blir abba. I dikt med faste oppsett skal det vanligvis være bestemte rimmønstre, men der det ikke finnes slike formkrav er det nær sagt ingen grenser for hvor mange varianter det kan være. Enderim Enderim er den vanligste formen for rim, og vil si at den eller de siste stavelsen(e) i forskjellige verselinjer rimer på hverandre. Det skilles i så måte mellom enstavelses- og tostavelsesrim: Enstavelsesrim kalles gjerne mannlige rim, og består av én enkelt, trykktung stavelse (katt - natt, båt - våt osv.) mens tostavelsesrim kalles kvinnelige rim, og består av to stavelser hvorav den siste er trykklett (finne - vinne, lære - være osv.).
Enderimet blir brukt på flere måter: Som parrim (også kalt kuplett), der etterfølgende linjer rimer på hverandre (aabb), som kryssrim, slik det er vist i eksemplet over, der de rimende linjene adskilles av andre, rimende linjer (abab), som flettrim, der en "serie" av linjer rimer på hverandre (abcabc), som balladerim, der kun annenhver linje rimer (oaoa), og som klammerim (også kalt kiastiske rim eller kringrim), der parrim blir "lukket inne" i et omsluttende rim (abba). Bokstavrim (allitterasjon) Bokstavrim viser til at flere trykktunge stavelser i ei og samme verselinje begynner med samme konsonantlyd(er), som f.eks. "liv og lære", "sverdene svinges" osv. I tillegg skal den påfølgende vokallyden varieres, slik som f.eks. i "ser du sola", "skjorte og skjørt" osv. De trykktunge stavelsene kan også begynne med en vokallyd, og i så fall skal denne varieres hele veien, f.eks. "elsket og æret", "alle de unge på øya" osv.
Eksempel på bokstavrim med varierende vokallyd på de trykktunge stavelsene:
Merk at det er uttalen og ikke skriftbildet som er avgjørende for bokstavrimet, slik at f.eks. gynge, hjerte, gjøre og jul er ord som bokstavrimer på hverandre (ettersom alle begynner på j-lyd), og når det gjelder vokallyd bokstavrimer f.eks. ute, ensom, ærlig og år på hverandre (ettersom alle begynner med forskjellige vokaler). Halvrim (assonans) Halvrim vil si at ord "liksom-rimer", og det finnes i så måte to typer av disse. I den ene er det ulike trykktunge vokaler (som f.eks. hatt - sett, krever - lover osv.) mens det i den andre er ulike konsonanter (våt - sår, vite - slipe osv.). Tidligere var denne typen rim svært vanlig i dikt, men i dag dukker nok halvrim først og fremst opp i musikktekster (der det til gjengjeld finnes mengder av dem). Ord som bare delvis rimer på hverandre kalles for øvrig urene rim, mens rene rim viser til når det er fullt samsvar mellom rimform og klang. Halvrim er følgelig én type urene rim, mens papirrim er en annen (iallfall ved muntlig framføring). Slike "liksom-rim" har naturlig nok ingen særlig høy anseelse, men selv ikke alle rene rim er like bra bestandig, som f.eks i tilfeller med såkalte vanerim. Papirrim Papirrim vil si at ord rimer i skrivemåte ("på papiret") men ikke i uttale. Eksempler på dette er stort - sport, torden - fjorden, ser - her m.m. I den forbindelse bør man merke seg at det alltid er uttalen - og ikke skrivemåten - som avgjør om to ord rimer på hverandre. Nettopp derfor bør man også huske på at det kan (iallfall i enkelte tilfeller) avhenge av øyet som ser hvorvidt et rim er å betrakte som et papirrim. For ord uttales jo gjerne ulikt i de forskjellige dialektene, og det som kan være et klokkerent rim i én dialekt, kan like gjerne være et papirrim i en annen. Men uansett er nå bruk av opplagte papirrim ikke særlig elegant, og bør derfor unngås. Vanerim Vanerim (også kalt klisjérim) er rim som riktignok både er rene og klangfulle, men som imidlertid virker både utslitte og "oppbrukte". Selve kroneksemplet på et vanerim er det "beryktede" hjerte - smerte, men også andre rim som f.eks. jeg - deg - meg osv. er rim som lett blir vanepregede:
Det er vel ikke alltid så lett å komme utenom slike forutsigbare vanerim, men teksten får uvilkårlig mer spenst og særpreg dersom man istedet bruker andre, ikke fullt så "utbrukte" rim. Noen ganger kan imidlertid selv slike vanerim være effektfulle, f.eks. hvis de bevisst brukes i en helt ny og uventet sammenheng, istedenfor i den vante og klisjéaktige settingen der de nå ellers forekommer så ofte. Indre rim Indre rim (også kalt "falske" rim) viser til når rimene ikke er "ordentlige" rim, men strengt tatt bare gjentakelser av samme ord eller ordending. Eksempler på dette er ord som het - ensomhet - kjærlighet - bitterhet osv. Her er den ordlyden som skal utgjøre selve rimet (den rimbærende endingen) identisk i alle ordene, og følgelig er det ikke rene rim, kun gjentakelser av den samme endingen (-het). På samme måte er ord som visjon, inflasjon og abstraksjon, eller dialog, prolog og astrolog eksempler på slike "falske" rim. Av samme regler følger at heller ikke ord som f.eks. ideal, sosial, ritual osv. rimer rent på hverandre, siden den rimbærende endingen (-al) ikke innledes av skiftende konsonanter. Dermed blir endingen -al stående "alene", og disse ordene gjentar følgelig bare den samme endingen (mens de på den annen side rimer helt rent på ord som f.eks. gal, radikal, kontinental, katedral osv.). Merk: Noen kaller det "indre rim" når flere ord i ei verselinje rimer på flere ord i ei annen linje. I "Stor norsk rimordbok" bruker imidlertid Kolbjørn Hauge betegnelsen "indre rim" om såkalte falske rim, og det er denne begrepsbruken jeg forholder meg til her. Innrim Innrim (som for øvrig ikke må forveksles med indre rim) betyr at et ord inne i verselinja rimer med sluttordet i den samme linja. Slike gjentakelser av rimet i ei og samme verselinje bidrar både til å framheve rytmen og gi linjene en egen "indre spenning". Men innrim kan i tillegg brukes for å illustrere selve innholdet, slik jeg har prøvd på i dette eksemplet (fra sonetten "Maskinenes sang"):
I dette tilfellet er innrimene ment å illustrere den maskinmessige monotonien, ved at de repeterende rimene i de to midterste linjene skal "etterligne" maskinenes gjentatte stempelslag. Innrim er jo spesielt godt egnet til å understreke nettopp en slik monoton rytme. Midtrim Midtrim vil si at et ord midt i ei verselinje rimer på et ord midt i neste verselinje. Dette bidrar gjerne til å gjøre strofen som helhet mer "kompakt" ved at etterfølgende linjer knyttes sammen av slike innbyrdes rim, i tillegg til evt. enderim:
I denne strofen blir henholdsvis de to første og de to siste linjene knyttet sammen ved hjelp av midtrim, mens annenhver linje "enderimer" på hverandre i et kryssrim-mønster (abab). Kjederim Med kjederim menes at sluttordet i ei verselinje rimer på et ord midt inne i neste linje, noe som gir teksten en ekstra "framdrift". Kjederimet kan dessuten være svært så stemningsskapende, særlig i lengre verselinjer, mens det i kortere linjer (som i eksemplet under) vel først og fremst bidrar til å gi strofen et slags "reglepreg" som gjør den lettere å huske:
Når det gjelder slike rim som kommer i tillegg til enderimene, brukes disse gjerne for å skape en egen, suggestiv effekt, enten det nå gjelder kjederim, innrim eller midtrim. Men når det gjelder nettopp slike ekstra "effekter", bør man være rimelig bevisst på bruken av dem. For det er jo alltids en fare for at de bare kan oppfattes som en slags ytre staffasje, som egentlig ikke tilfører diktet noe - og som til og med kanskje bare bidrar til å ta oppmerksomheten bort fra det man prøver å formidle. Kløvde rim Det kalles et "kløvd" rim når rimet spenner over flere ord, som f.eks. "få det - må det", "sa de - ba de" osv. (Her er stavelsene man legger trykket på ut fra en tenkt sammenheng understreket). Kløvde rim blir imidlertid aller mest spenstig når man lar to ord rime på ett, som f.eks. "de sa - avisa", "femti - gjemt i", "la det - hadet" osv. Som alltid når det gjelder rim, er det jo spesielt effektfullt dersom man kommer med slående og samtidig originale rim, og det blir særlig spenstig dersom disse i tillegg er treffende, kløvde rim.
* * * I tillegg til de ovennevnte rimformene finnes det også et par til som ikke er viet noe eget punkt. En av disse variantene er såkalte naborim (der siste ordet i ei linje rimer med det første ordet i neste), og en annen er dobbeltrim (der rimet går over to eller flere trykktunge stavelser, som f.eks. "hostesaft - kosteskaft", "hengekøye - sengetøyet"). En tredje form er såkalte svevende eller løpende rim (der rimet består av én trykktung og to trykklette stavelser, som f.eks. "svevende - levende", "hamrende - jamrende" osv.) |
Tilbake til
Hovedsiden
Oppdatert 12.03.2010
Copyright © Per Einar Jensen.