| ||||
Hun sitter på en kampestein og ler mot pappas kamera. Hun er motivet han ivrig fanger inn blant alt som skjer på stranda; sommergleden, folkelivet. Hun troner høyt på steinen, blir en stund en liten havfrue som ser mot land, før hun blir løftet ned på sandmyk grunn, så trygt og godt som bare pappa kan. Så går de. Det er varmt og iskremvær. Snart glemmer hun alt annet mens de går. Og steinen? Den skal fortsatt ligge der, slik den har gjort i tusenvis av år. Fremdeles skal den ligge samme sted – bli solvarmet, bli nattkjølt og bli slått av regnkvass kuling. Den skal ises ned og herjes med av skumopprevne brott. Men om det fantes liv i steiners kalde og mørke dyp, og om de kunne kjenne misunnelse, ble den misunt av alle – fordi den bar en havfrue som henne. | ||||
|