| ||||
Jeg lager skyggebilder på det bleke tapetet, inspirert av barndomsminner. Og Vesla ler, men gir seg til å peke på nattbordlampen: "Se så pent den skinner." Det mørkner ute. Allting kaster skygge, slik skygger ofte mørkner i meg selv. Men Vesla kommer med sitt barnslig trygge "Se månen, se så pen den er i kveld." Hun er et barn jeg ikke kan forstå; selv i mitt verste tungsinn sprer hun glede - det spiller ingen rolle hvor og når. For hun er en velsignet, av de få som ikke enser skygger, men istedet ser mer på hvilket lys det skygges for. | ||||
|