| ||||
Jeg husker deg som to intense timer med varme blikk og vanskelige ord ved jernbanekaféens hjørnebord, i skjær fra vinduslampens bleke strimer. Jeg husker deg mens folkemengden stimer forbi på vei mot avgangsklare spor, mens bordet der vi ventet før du fór blir yngleplass for tause ord som rimer. På brukte servietter får den navn, den lengselen jeg plager sinnet med. Slik har jeg aldri slitt med andre minner. Nei, ingen avskjed har skapt større savn, for det er du som nå blir dratt avsted fra lampens skjær - til sang av jerngrå skinner. | ||||
|